Bio – Dollie de Luxe

22.10.63
…kom ei lita tulle til verden, og ryktene vil ha det til at hun skrek like mye da hun ble født som hun har gjort i sin senere karriere… Jenta var Benedicte Christine Adrian,. Like etterpå, men i en helt annen familie, fikk Ingrid endelig se dagens lys. Datoen var 05. desember 1963, og familien var stolt! Disse to skulle siden danne duoen «Dollie».

Oppsal 1965
Dollie-historien går langt tilbake. Selve platedebuten var i 1980, men første møtet mellom Ingrid og Benedicte skjedde så tidlig som i 1965, i en sandkasse på Oppsal. Benedicte og Ingrid var naboer, og tilbrakte mye tid i «rundingen», en trygg og avskjermet plett. Senere begynte de også i musikalsk barnehage sammen, og slik ble grunnlaget for «Dollie» lagt. Da Benedicte og familien flyttet hele to kilometer unna, ble det regelmessig avholdt spillekvelder, og slik holdt de kontakten. Endel av øvingen foregikk foran den store verandadøren hjemme hos familien Adrian. Når det ble mørkt, fungerte nemlig døren som et speil, og da kunne man også øve på koreografien. I begynnelsen hadde «Dollie» (eller «Tigers», som gruppen kalte seg) faktisk tre medlemmer, men da det viste seg at den uheldige tredjepersonen ikke engang kunne ABBA, så fikk hun fyken… Men den virkelige øvingen fant sted i vaskekjelleren hjemme hos Benedicte, fordi rommet hadde en fantastisk akustikk.

18.01.79
En av låtene som virkelig fikk et løft av akustikken, var ABBAs «Summer Night City». Jentene ble så fornøyde med resultatet (de gjorde kassettopptak, må vite!) at de sendte den til NRK-programmet «Etter skoletid»s «Lydbåndmix» 18. januar 1979. Skjebnen ville det slik at Ole Sørli fikk høre opptaket. Han ante et potensiale, og kort tid etter radioprogrammet ble de tilbudt platekontrakt.

04.09.79
Den første opptrednen jentene hadde i stort format, var i NRK’s TV-program «Halvsju», med Ivar Dyrhaug og Åge Aleksandersen. Der trakterte både Ingrid og Benedicte tangentene mens de fremførte «Your kiss is sweet». Det var få som IKKE lot seg sjarmere…

30.04.80
Jentene hadde allerede endel låtmateriale, men fortsatte å komponere. Og siden de syntes tekster var et vanskelig område, ble det hentet inn en tekstforfatter (Karlstrøm). Det største problemet var faktisk å sile ut sanger som ikke fikk plass! Etter vel 200 intense timer i studio kunne man presentere debutplaten «Første akt». Det ble også gitt ut «Slem single» («Hypnotisert», «Som i et skuespill») og «Snill single («Under snø» og «Adieu Monsieur») i forkant av plateslippet (30. april 1980).

Nærmest før platen var ute i butikkene 27. mai 1980, vakte den oppsikt, men av helt andre grunner enn hva man kanskje skulle tro. Coveret ble utpekt som et plagiat av Blondies «Eat to the beat» (ikke helt urettmessig), og anmeldt. Anmeldelsen ble trukket da samtlige (ihvertfall nesten) eksemplarer ble trukket tilbake og makulert, og erstattet av en annen forside. Førsteutgaven er i dag et samleobjekt bland ihuga LP-fans.

22.05.81
Etter et drøyt år var oppfølgeren til «Første akt» klar. Den hadde fått navnet «Dollies dagbok», og hver sang hadde fått en dato. Ved første øyenkast virket datoene noe bisarre, men forklaringen var enkel: datoene skrev seg fra mennesker eller episoder som hadde vært med på å inspirere låtene – derav «Dollies dagbok. «Janteloven 27.09.49» er for eksempel dedikert Jahn Teigen, mens «Lille pike 23.01.57» er fødselsdagen til prinsesse Caroline av Monaco. Videre er «Heltidspappa 22.10.81» myndighetsdagen til Benedicte, mens «1984 04.04.84» er hentet fra fremtidsskrekk-scenariet i boken «1984». Benedicte fikk også utløp for sin kreativitet på den heldekorerte innerposen til LPen». Den tegnet hun nemlig for hånd!

Også «Dollies dagbok» ble svært godt mottatt, og jentene begynte å bli drevne artister. Hva er vel da mer naturlig for enn en Japan-lansering? I forkant ble det pugget og terpet på japansk etikette og kultur. En tredje versjon av «Første akt» ble produsert – en oppdatert versjon av den engelske, med noen nye låter, og med nytt cover – i samarbeid med japanske Overseas Records. Men Japan-lanseringen tok aldri helt av, og de vendte snuten hjemover igjen.

20.03.82
Våren 1981 deltok de i norske Melodi Grand Prix også med låten «1984» (gitt ut på singel samme vår). Her havnet de på en sjetteplass. Resten av året 1981 ble tilbragt på turné. Året etter, 20.03.1982, prøvde de seg igjen i Grand Prix, denne gangen med låten «Det er deg jeg skal ha». Her kom de på sisteplass!

17.11.82
Det ble ikke lange sørgingen etter jumboplasseringen, fordi en ny plate var på trappene, nemlig «Rampelys». Men musikkbransjen i norge sto på terskelen av en ny æra: jappetiden sto for tur, og Sky Channel var hot. Det å syne på norsk var med ett blitt litt sært, og av de 25 mestselgende artistene i Norge 1982, var det kun én norskspråklig: Lillebjørn Nilsen (ifølge VG-lista). Kort sagt kan man påstå at «Rampelys» var en bra plate med dårlig timing.

1983
Rampelys ble aldri noen hit, og innad i Dollie-leiren begynte de mange nedturene å tære på humør og krefter. 1983 ble stort sett tilbragt på turné (hele 76 konserter holdt de dette året), men på tross av dette (eller kanskje nettopp på grunn av dette) begynte forholdet mellom Ingrid og Benedicte å skurre. De måtte rett og slett finne tilbake til musikkgleden igjen. Ingrid uttalte senere at: «av og til må vi simpelthen finne ut av at vi liker å leke sammen».

07.04.84
Alle gode ting er tre, sier ordtaket. Derfor bidro Dollie med nok en låt i norske Melodi Grand Prix – en låt kalt «Lenge leve livet». Bidraget vant den norske Grand Prix-finalen, og ble en hit over natten. «Alle» husket skigåingen, «alle» husket fillene i håret, og «alle» kunne refrenget. Begeistringen og medieoppmerksomheten var massiv. Dollie-jentene fremsto nå som «voksne», 21 år gamle, og med et nytt og tøffere image. Dessuten hadde de skiftet navn til Dollie de Luxe (den internasjonale finalen gikk nemlig av stabelen i Luxenbourg).

21.09.84
De ble i 1985 nominerte som «årets artister 1984» som Dollie de Luxe. I 1984 spilte de også inn albumet «Dollie de Luxe». På dette albumet, som ble gitt ut 10.01.85, ble idéen til «Rock VS Opera» lagt, og arbeidet med å videreutvikle idéen tok til. Benedicte hadde i flere år tatt sangtimer hos Jartrud Ringdal i Oslo, samt med en professor fra Budapest, og seilet nå opp som en lovende koloratursopran. Det eneste hun manglet for å bli verdensberømt var, ifølge professoren, litt fett på kroppen, samt en mer velstelt frisyre… Men både kroppsvekten og fillene besto, og nå var hun klar til å bruke sine sangferdigheter og sin vokale spennvidde. Og da hun presenterte idéen med å kombinere rockeperler med operaklassikere for makker Ingrid Bjørnov og manager Ole Sørli, tente begge på idéen. Mozarts «Nattens drolling»-arie fra «Tryllefløyten» var selvskreven, for den hadde vørt Benedictes glansnummer i dusjen i lengre tid!

Sommeren 1985
Over 200.000 solgte eksemplarer ble per 20.06.1985 notert solgt av singelen «Queen of the Night / Satisfaction», og promo-turnéen i Frankrike ble en stor suksess.

01.01.86
På nyåret 1986 ble platen «Rock VS Opera» gitt ut i Norge, og året generelt bestod stort sett av konserter. Det toppet seg da de holdt hele åtte konserter på EXPO-utstillingen i Vancouver (06.10 – 13.10), på grunn av stor etterspørsel. I etterkant ble de omtalt som «verdensutstillingens oppdagelse». Fine ord å ha med seg i CVen.

05.11.86
Det var duket for en aldri så liten overraskelse på Grand Hotell i Oslo i begynnelsen av november. Da var det nemlig pressekonferanse hvor det ble fortalt at Dollie-teamet skulle bidra med en rockeopera til Festspillene i Bergen 1987. Festspilldirektør Daniel Bohr inviterte dem til å delta med prosjektet på Festspillene i Bergen’87. Etter stor suksess med «Rock VS Opera»-prosjektet, hadde man lekt med noen idéer til et nytt operainspirert musikkstykke med arbeidstittelen «Which Witch». Tittelen «Which Witch» var skrevet ned noen år tidligere, nettopp med tanke på at de engang kunne bli tittelen på et prosjekt eller en plate. I begynnelsen var det bare en idé, med løsrevne melodier og tekster. Nå tok idéen form. Slik ble Which Witch «født».

27.05.87
Den første sangen som ble komponert til stykket, var «She Devil». Den ble skrevet kort tid etter «Rock VS Opera», og her hører vi tydelige impulser, med rocka synth og dramatisk opera. Flere låter kom til, men et annet arbeidsområde var fremdeles historien, den røde tråden, i stykket. Hva skulle det handle om? Deres første idé var å lage en opera på grunnlag av Fay Weldons «En hunndjevels bekjennelser», men det viste seg at rettighetene var kjøpt av et amerikansk filmteam 14 dager før de prøvde å få kjøpt dem (filmen «She Devil – en hunndjevels bekjennelser», med Roseanne Barr i hovedrollen, ble en stor suksess da den kom i 1989).

De spant videre på idéen om hunndjevler, kosteskaft og Blocksberg. Veien til hekser og heksebrenning var svært kort. Og blant støvete, bortgjemte bøker i et bibliotek fant Ingrid en historie og en virkelighet som var mye sterkere enn alle oppdiktede historier. Boken var Malleus Maleficarum – og temaet var hekser.

I Malleus Maleficarum (eller «Heksehammeren», som den norske tittelen er)blir det fortalt om en vakker, ung italiensk kvinnes kjærlighetsforhold til en tysk biskop. Hun drar med ham til hans hjemby, hvor han kort tid senere blir alvorlig syk, tilsynelatende uten grunn. For å redde hans liv, som man antar er truet av heksekrefter. må man logisk nok ty til – heksekrefter… Paven gir sin tillatelse, og den onde forbannelsen blir overført til den som utstedte den. Samme kveld dør den italienske kvinnen, hvilket beviste at hun var den skyldige. Ingen navn er nevnt i historien, angivelig for å skåne biskopen.

DAGEN ETTER PREMIEREN 27.05.87

«Dette musikalske produkt er ikke bare godt – det er fremragende!»
(Trønder-Avisa)

«Dollies rockeopera er melodiøst meget rikholdig og er blitt et imponerende verk»
(Aftenposten)

«Which Witch fortjener applaus som et modig og pretensiøst verk, og den fortjener å selge i store mengder»
(Puls)

«Plategodbitene har kommet på løpende bånd, men dette er likevel en utgivelse som rager over dem alle. Dollie de Luxes hekseopera er imponerende sterk, og min nominasjon til årets norske plate»
(Gjengangeren)

«Which Witch er levende lys, salmesang og el-gitarer. Which Witch er renhet, melodiske stormkast og stemmeprakt»
(Bergens Tidende)

«Which Witch er først og fremst blitt en plate med meget vakker musikk»
(Drammens Tidende /Buskerud Blad)

«Fortryllende hekseri! Vel var vi stolte av A-ha, men vi kan trygt være enda stoltere av Dollie de Luxe»
(Trønder-avisa)

«Benedicte Adrian og Ingrid Bjørnov har laget et kvalitetsprodukt av det sjeldne slaget med sin hekseopera Which Witch»
(Bergens Tidende)

«Stemmen er krystallklar, og evnen til tradisjonell operamessig koloratur er tilstede i fullt monn»
(Vårt Land)

«Which Witch, enten det dreier seg om scene eller plate, er bra, og bør kunne bli en milepæl i norsk musikkliv»
(Sarpsborg Arbeiderblad)

«Dollie de Luxe er med Which Witch i ferd med å etablere en klassiker med mange års levetid, ikke bare i Norge, men på hele det europeiske kontinentet»
(Puls)

«Tillater oss å påstå at Dollie de Luxe, med sine evner til å gå egne veier og vilje til å ta sjanser, er mye mer verdt for norsk popmusikk enn A-ha’er, Monroe’r og Bobbysocks’er til sammen»
(Nordlys)

MOTTAGELSEN GENERELT
Etter Festspillene i Bergen ble det holdt konserter i inn- og utland. Det kom også påskjønnelser.16.01.88 mottok de Spellemannspris for WW i kategorien «Åpen klasse», og senere også utmerkelsen «Rolf Gamleng»-prisen, i regi av Fond For Utøvende Kunstnere. Og ikke minst: Benedicte debuterte på Den Norske Opera, i rollen som «Nattens Dronning» i Mozarts «Tryllefløten». Dette var desember 1988. Som journalisten Yan Friis uttalte i ettertid: «Tryllefløten» med Benedicte Adrian ble sunget av full hals for fulle hus på Den Norske Opera!».

I begynnelsen av 1989 sang hun også Mozarts C-mollmesse, samt «Exultate Jubilate» med Bergen Oratoriekor og Bergen filharmoniske orkester i domkirken i Bergen. Endelig begynte den ungarske sangprofessorens ønsker om en klassisk operakarriere å gå i oppfyllelse… Hun hadde nemlig fått et ultimatum av en lege. Benedicte forteller: «En stund prøvde jeg å kombinere pop og operasang på samme konsert. Det gikk IKKE… stemmen ble så overbelastet at jeg fikk legeforbud mot å snakke. Jeg husker at jeg tenkte: Skal dette bli mitt liv? Synge syv timer i måneden, og tilbringe resten i taushet? Jeg måtte simpelthen velge en av sangteknikkene, og operastilen faller lettere for min stemme». Ingrid Bjørnov mente derimot at den perioden var topp, for Benedicte var så lett å ha med å gjøre… Hun sa jo ingenting!

30.04.89
Denne kvelden ble Which Witch fremført i St. Nicholas Kerk i Amsterdam. Alt satt som det skulle, og endel «riktige» mennesker var til stede. Blant annet en begeistret journalist fra amerikanske Time Magazine. 10. mai kom superoppslaget: en helside i Times, med bilde og utelukkende skryt. Andrew Lloyd-Webber var begeistret, faktisk så begeistret at han hadde flere møter med manager Ole Sørli, angående stykkets fremtid. Deretter inviterte han dem til hans private, prestisjetunge Sydmonton-festival. 02.09.89 ble Sarah Brightmans opptreden forskjøvet, til fordel for WW-teamet…

Resten av 1989, samt store deler av 1990, ble tilbragt på turné i inn- og utland. I 1989 undertegnet også Notabene en sponsoravtale med Norsk Hydro på 4,5 millioner kroner. Disse skulle gå til videreutvikling av Which Witch, med London som mål. Videre ble boken «Satans kvinnfolk» gitt ut av journalist og forfatter Hege Duckert, i samarbeid med Benedicte og Ingrid. På tampen av dette året gjennomførte WW-teamet også en leseprøve på hele stykket, slik det så ut pr. 08.11.89.

I mellomtiden hadde Lloyd-Webbers selskap The Really Useful Group fått ny ledelse, og de var lunkne til å co-produsere en musikal hvor musikk var skrevet av andre. Andrew selv var fremdeles tent på Which Witch, og hadde komponert en låt han mente ville passe bra i sluttscenene (denne sangen ble senere brukt i «Sunset Boulevard» – den ikke ukjente «With one look»).

1990
Dett var et år for fine utmerkelser og stor oppmerksomhet. Which Witch-teamet var invitert til den prestisjetunge, årlige festivalen i Stratford-upon-Avon. En opptreden der, uansett kritikker, regnes som en ære i seg selv, men det ble attpåtil stående applaus og ros i britisk presse. Festivalledelsen uttalte i ettertid: «Vårt publikum er et meget kresent publikum, som vanligvis ikke strekker seg lengre enn til høflig applaus. Trampeklapp og stående ovasjoner er en kompliment å ta med seg.». Før denne konserten, i januar 1990, mottok de prisen «Ringer i vannet», en pris som betegner at mottaker har gjort seg bemerket både i inn- og utland. Videre mottok de «Budeie»-prisen sommeren 1990, en pris som gis til sterke og uavhengige kvinner som har gjort en bragd av et eller annet slag. Innimellom dette holdt de 45 konserter, blant annet to på Slottsfjellet i Tønsberg. Fra disse konsertene ble det gjort opptak, og opptakene ble redigert og klippet sammen. Ut fra dette ble det gitt ut et live dobbelt-album kalt «Which Witch på Slottsfjellet» (05.12.90), samt at det ble laget en live video som ble sendt på NRK 1 på nyttårsaften. 1990 må betegnes som et særdeles vellykket år.

I 1991 mottok de både sølv- og gullplate for «Which Witch på Slottsfjellet», etter at platen hadde vært for salg i kun fire måneder. 1991 ble ikke det helt store konsert-året, med kun ni konserter, men desto mer så bidro det til å videreutvikle Which Witch. Det ble foretatt studieturer, blant annet til Heidelberg i Tyskland og Exeter University i England, og viktige kontakter ble knyttet i London.

21.05.92
21. mai ble det startet omfattende auditions for stykket. Teamet fra Norge var helt himmelfallen over nivået på utøverne, og det var en vanskelig jobb å plukke ut kun 30 utøvere blant 1800 superbe musikalartister! Men til slutt satt de igjen med et «Which Witch»-ensemble, og innøvingen begynte.

FORVENTNINGENE
I London ble Which Witch betegnet som en «Dark Horse», en ukjent musikal med potensiale til å bli stor suksess. Særlig Benedictes stemme og utseende ble fremhevet, men også musikken vekket begeistring. Alle mente at «Which Witch» hadde funnet en egen nisje i musikal-verdenen. Men det var sterke konkurrenter; den sterkeste var vel «Kiss of the Spiderwoman», som også hadde et spennende konsept og kjørte store reklamekampanjer. Men at WW-teamet hadde en helsides skryteartikkel i Time Magazine, samt suksesskonsert hos Andrew Lloyd-Webber og EXPO-messen å vise til, dempet ikke nyskjerrigheten.

Which Witch var også det mest omtalte nye stykket før premièren. Avisen The Observer møtte briten Alun Hood, som hadde sett stykket hele fem ganger før premièren, og han uttalte: «Det er svært god underholdning. Musikken er strålende, selv om tekstene og koreografien er heller dårlig.» The Observer utpekte «Which Witch» til et kultfenomen i London. Et annet medium, What’s On, skrev at «Which Witch» var årets tåpeligste tittel, men påpekte at innholdet virket spennende. «En skandinavisk musikal utenfor sitt hjemland er et underlig fenomen. En som attpåtil har verdenspremiére i hjertet av Londons West End, og er prisgitt verdens mest skarpsindige teaterkritikere og det mest krevende publikum, er uhørt.» Allikevel ga de showet en rimelig sjanse til å hevde seg. Avisen hadde allerede sett konsertversjonen, og skrev at uansett hvordan forestillingen som sådan ble, så var den musikalsk i toppsjiktet.

«Which Witch» vekket avisenes nyskjerrighet, men felles for alle artiklene, var at de omtalte den som «den skandinaviske musikalen». Den var og ble en fremmed fugl i Londons teatermiljø.

HØSTEN 1992
Snart var musikken ferdigkomponert, kulissene på plass og kostymene omsider ferdige, og ensemblet hadde en såkalt Dress Rehearsal, hvor de spilte hele forestillingen slik den skulle se ut. Dagen etter hadde de den første prøveforestillingen for publikum. Den store dagen nærmet seg.

Etter noen mindre tekniske feil og forandringer under prøveforestillingene, var den store dagen kommet. Den norske premieren skulle gå av stabelen 20.10.92. Foran en fullstappet sal ga skuespillere og musikere alt, og det betalte seg:

VG ga terningkast fem – «Forheksende! Strålende musikk! Men kun Benedicte er perfekt.»
Dagbladet bidro også med en femmer – «En sterk og flott opplevelse».
Stavanger Aftenblad mente at «Jentene har klart det!», mens Bergens Tidende var «Målløse av begeistring».
Fedrelandsvennen mente at dette var «SUKSESS!», mens Aftenposten konkluderte med at dette var en «Dramatisk og fargerik heksejakt».

Alt var klart for den engelske premieren. Den var lagt til Benedictes bursdag 22. oktober.

23.10.92
*Her er den, musikalen fra Helvete
*Årets tåpeligste musikal
*Smakløst og tregt
*Rørende ubehjelpelig iscenesettelse
*Mer fiasko kan det neppe bli
*Ikke særlig forheksende
*Forhekset, plaget og forvirret
*Tekstene er klønete moderne
*Grusomt norsk sammensurium
*Null poeng til Norge igjen

Det var ikke slakt – det var helslakt! West Ends beryktede anmeldere hadde virkelig spisset blyantene, og kjørte på med sarkasme som bare briter kan det. Suksessmusikalen «Les Miserables» fikk også hard medfart da den hadde premiere i West End, men publikum trykte den etterhvert til sitt bryst, og den er siden blitt en av de største musikaler i historien. Dette kunne også bli «Which Witch»s redning.

Kritikerne selv ble kritisert. Daily Telegraphs medarbeider Stephen Pile, som lette etter flere bidrag til en bok han skrev om fiaskomusikaler, så en forestilling – men han kom tilbake med overraskende ros. Han skrev at stykket var et av de «minst dårlige» han hadde sett gjennom tre årtier, og at hvem som helst sto fritt til å sitere han med meterhøye neonbokstaver. Visuelt var det fremragende, sa han, den var bra sunget, og langt bedre enn «Evita» eller «42nd Street». Pile mente at kritikernes arroganse gikk over alle grenser, og skrev at dersom noen hadde skrevet halvparten så stygge kritikker om f. eks. en afrikansk dansegruppe, ville de ha blitt anmeldt for rasediskriminering på flekken…. Han avsluttet med en unnskyldning på vegne av alle briter; dette i et stort oppslag i Daily Telegraph.

Publikum fra Norge fylte opp teateret, men da stort sett i helgene. Hva med hverdagene? Er all reklame god reklame? Responsen fra det britiske publikummet som så stykket var overveldende. Alle takket for en flott forestilling, og også de ba om unnskyldning på vegne av alle briter. Dette til tross, teatersalen var skremmende tom på hverdagene. Den økonomiske krisen i 1991/1992 var generelt hard for alle West End-musikalene, og spesielt gikk det ut over de nye produksjonene. Etter noen uker med laber interesse på hverdagene, men med stor pågang i helgene, begynte teatersalen å fylles opp også i ukedagene. Men pågangen kom for sent; til tross for at biletter var solgt til langt ut på nyåret, valgte teateret å si opp kontrakten i desember på grunn av manglende innbetalt leie. Ekstra surt var det at det var kun 1500 billetter (tilsvarende halvannen full teatersal) som måtte vært solgt per uke for at «Which Witch» kunne ha fortsatt.

Siste gang tonene fylte Piccadilly Teater, var 19. desember 1992.

1993
Benedicte hadde lenge følt ansvaret og forpliktelsene svært tyngende. I ettertid har hun fortalt at hun i desember 1991 var så nedkjørt at hun måtte reise noen dager til et lite «bed and breakfast»-hotell på landet for å hente krefter. «Kroppen og sinnet var så stresset at jeg sluttet å spise og sove», forteller Benedicte. «Når det sto på som verst under slakten i London, kom symptomene tilbake. Nakken låste seg, stemmen var overspent og kreftene forsvant.» Allikevel sang hun opptil fem av åtte forestillinger i uken. Hun har også fortalt at hun følte at andre var veldig opptatt av hvordan hun tok det. Da følte hun at hun måtte spille rollen sin – i dobbelt forstand – ti ganger bedre, selv om hun visste det snart var slutt. Først da lysene var slukket og forestillingen over, tillot hun seg å falle sammen og gråte.

Etter innspilling av platen «Which Witch – London Cast Album» i desember og januar i London, gikk turen tilbake til Norge. «Man blir ikke profet i eget land», sies det. Men ingen regel er uten unntak, skulle det vise seg! Medieinteressen var stor, og planene om en turné med basis i London-oppsetningen ble videreutviklet og gjennomført sommeren 1993. Denne sommeren ble det avholdt 44 Which Witch-konserter, nesten samtlige med fulle hus og gode kritikker – de var nær blitt profeter i eget land. Nå begynte folk spent å vente på neste prosjekt – for det måtte da komme noe nytt, etter 7 år med «Which Witch»? Også Ingrid og Benedicte begynte å gå lei, men Ole Sørli mente at videre fokus på musikalen var deres sjanse til å nedbetale gjelden og reise kjerringa etter London. Og argumentene var gode – de gjorde faktisk et lite innhogg i gjelden etter turnéen i 1993.

Planene var å sette opp stykket på teateret Chateau Neuf i Oslo, og kontrakter for leie av teateret ble utarbeidet. Det ble også holdt auditions rundt om i landet. Men etterslepet av gjelden var for stor til at teaterplanene lot seg realisere. Isteden planla man to «Satans Kvinnfolk»-konserter i Holmenkollen. Det ble lagt inn endel overraskelses-momenter, så som Benedictes heksesvev fra hoppkanten og ned til scenen (noe som ga henne diplom for lengst svev i Kollen på 209 meter!), demonkor med levende fakler på gratishaugen, og Benedictes åpningssekvens hvor hun tilsynelatende gikk over Besserudtjernet. Men gjeldsmessig ble ikke «Satans kvinnfolk» den redningen den burde.

SOMMEREN 1995
Hva nå? Dette spørsmålet ble stilt for n’te gang en sen kveld da de hadde et av sine mange kreativitetsmøter. Ole Sørli mente at et nytt bredlerrets-prosjekt og en ny turné var løsningen, men med moralen på bunn og kranglene på topp var det ikke lett å se for seg hva dette eventuelle prosjektete kunne bli. Benedicte hadde større tro på en ren pop-plate, uten noen rød tråd og uten kostymer. Det er da Ingrid Bjørnov uttaler «Henriette VIII!».

Og slik spant de videre på en omvendt «Henrik VIII». I løpet av tre måneder blomstret et kreativt samarbeide, og låtene kom på løpende bånd. 23. april 1995 var det leseprøve for ensemblet, og 16. juni 1995 var det urpremiere på «Henriette VIII og hennes seks ekte menn» på Akershus festning i Oslo. 8 av 10 aviser ga strålende kritikker, mens resterende 2 slaktet stykket. Felles for dem alle var at de var svært fornøde med at det kom noe nytt fra Dollie-leiren. Tilsammen 40 konserter ble gitt på en ellevill turné fra Trøndelag i nord til Agder i sør.

Til tross for massiv media-omtale og ekstraforestillinger, skaffet ikke turnéen det store overskuddet til å betale gjeld med. Derimot kom nye kreditorer til. Nå så det ut som om de måtte krype til korset og be kreditorene om nåde. Helt siden returen fra London hadde de vært sikre på at gjelden lot seg betjene og nedbetale, men gjelden minket ikke.

Høsten ble brukt til TV-opptredener og plateinnspilling. Henriette-teamet opplevde det som fustrerende at journalistene fulgte etter dem inn i platestudio for å høre om de nå ble slått konkurs, og om hva teamets neste plan var. Allikevel fikk de fullført deres siste felles plate «Prinsessens utvalgte», med høydepunkter fra Henriette VIII.

VÅREN 1996
I løpet av våren 1996 var bruddet mellom artister og manager et faktum. Benedicte og Ingrid ønsket nå å forhandle direkte med kreditorene, og betale dem ved å ta ordinære spilleoppdrag fra tredjemann. Altså uten å ta en ny økonomisk risk. Ole Sørli var uenig. Han mente at eneste måten å bli kvitt gjelden på, var å tenke i større perspektiv. Det at jentene «tok seg og sitt og gikk», mente han var kroken på døren for deres felles selskaper. Men utad holdt de fasaden. Ikke før året etter virket det som om det var et offisielt faktum at samarbeidet var over.

Dette var tiden for soloprosjekter. Etter å ha jobbet så tett så lenge, trengte Ingrid og Benedicte luft under vingene, og det var også nødvendig for å finne frem til spillegleden. Hekserollene var allikevel ikke helt over for Benedicte. Hun ble headhuntet som «Esmeralda» til den norske dubbingen av Disneys «Ringeren i Notre Dame». Selv mener hun at en sommerforkjølelse som gjorde stemmen hennes hes og sexy, gjorde utslaget under prøveopptakene…

1997
Men selv om de hver for seg tok mange spennende oppdrag, var ikke duoens tid over. I 1997 holdt de flere konserter med tittelen «Mitt liv som Dollie» – et selvironisk tilbakeblikk fra den tiden de «gikk i Dollie». Sommeren 1997 medvirket Benedicte i Brødrene Dals forestilling «Vikingsverdets forbannelse» i Tusenfryds Vikingland. Til dette stykket komponerte hun også den nydelige balladen «Holder du av meg?».

1998-2001
I 1998 skrev duoen kontrakt med plateselskapet Virgin. Her laget duoen sin første rene pop-plate siden 1984. Hva var vel mer naturlig enn å simpelthen kalle platen «adrian/bjørnov»? Den ble spilt inn sommeren og høsten 1998, og var adskillig mer lavmælt enn de siste utgivelsene fra duoen. Men den fikk lunkne kritikker, og til tross for et godt vennskap innad ble solo-oppdragene flere og mer omfattende, og Benedicte flyttet attpåtil til Frankrike.

Duoen komponerte allikevel sin tredje musikal; «Den syngende frøken detektiv», som fikk glitrende kritikker både i Fredrikstad og Oslo. Låten «Nancy Drew» fra stykket ble inkludert på samle-CDen «Dollies beste», som Grappa ga ut i 2001. Grappa ga også ut CD-versjoner av de gamle Dollie-platene «Første akt», «Dollies dagbok» og «Rampelys».

Duoens tid, slik vi kjenner den fra 80- og 90-tallet, er over. Men at det vil komme nye ting signert adrian/bjørnov – dét er ikke umulig.